Ot.prp. nr. 27 (2002-2003)
Om lov om alternativ behandling av sykdom mv.
Kapittel 4.2.2 Homøopati
Historikk
Ordet homøopati kommer av de greske ordene «homoios», som betyr lik eller lignende, og «pathos», som betyr sykdom. Dette avspeiler homøopatiens hovedprinsipp – likhetsloven. Det homøopatiske prinsipp er beskrevet i gamle kinesiske, indiske, hebraiske og arabiske skrifter. Likhetsloven ble beskrevet allerede av Hippokrates (460-377 f.Kr) gjennom hans postulat «sykdom elimineres gjennom midler som kan fremkalle lignende symptomer på friske mennesker».
Det var den tyske legen og farmasøyten Samuel Hahnemann som først satte homøopatien i system. Det var under oversettelsen av doktor William Cullens «A treatise on Materia Medica», at han kom på sporet av det homøopatiske prinsipp. Her stod det blant annet at malariamedisinen kinin foruten å kurere malariafeber, også kunne fremkalle malarialignende symptomer.
J.C.C. Wang var visstnok den første norske homøopaten. Han praktiserte i 1860-årene. Den første norske homøopatiforeningen ble stiftet i 1928. Norsk Homøopatisk Pasientforening ble dannet i 1951.
Beskrivelse av behandlingsformen
Likhetsloven innebærer at et stoff, som i normale eller store doser er i stand til å fremkalle visse symptomer, i små doser kan brukes for å lege en sykdomstilstand med et tilsvarende sykdomsbilde. En homøopat søker å finne det preparat som kan etterligne flest av pasientens symptomer. Man forsøker å danne et symptombilde (som i homøopatien kalles et « legemiddelbilde») som igjen vil danne basis for senere ordinasjon av stoffet etter likhetsprinsippet. Det homøopatiske preparat antas å provosere organismen til å gi en motrespons som virker legende.
Homøopatiske preparater selges på apotek. Preparatene er fremstilt ved potenseringer/fortynninger av mineraler/metaller, urter og organiske stoffer i vann, alkohol eller laktose. Den homøopatiske farmakopeen inneholder over 2 000 stoffer. Av disse benyttes 5-600 hyppig i daglig praksis.
I tillegg til den klassiske homøopatien som er beskrevet ovenfor har man også det som kalles kompleks homøopati. Når terapeuten ikke finner et preparat som dekker hele symptombildet, gir noen behandlere midler vekselsvis, og andre gir flere midler samtidig. Denne behandlingsformen brukes oftere av tverrfaglige naturterapeuter enn av homøopater. Kompleks homøopati skiller seg dermed fra klassisk homøopati der det kun forskrives et preparat av gangen.
Hva terapien brukes for
Homøopati er i følge utøverne en helhetlig behandlingsform. De mener at alle pasientens symptomer må inkluderes i behandlingsstrategien, og målet med behandlingen er ikke kun å fjerne de lokale sykdomssymptomene, men også å styrke pasientens generelle tilstand.
Homøopati er videre en individuell behandlingsform. Pasienter som ifølge skolemedisinske kriterier ville få samme diagnose, kan etter en homøopatisk vurdering ha behov for helt forskjellige homøopatiske preparater, da det totale symptombildet etter en slik vurdering kan variere mye fra individ til individ.
Homøopater oppsøkes for nesten alle typer plager. Undersøkelser viser at den største andelen konsultasjoner gjelder infeksjoner i øvre og nedre luftveier, utslett (særlig eksem), allergi, psykiske plager (spesielt depresjon og angst), samt plager i muskel- og skjelettsystemet. I tillegg oppsøkes homøopater ofte av pasienter med hodepine, kvinnelidelser (premenstruelt syndrom og menstruasjonsplager), plager under svangerskap (svangerskapskvalme, svangerskapsdepresjon og bekkenløsning), urinveisplager (spesielt gjentatte infeksjoner i blære) og fordøyelsesplager.
